Takstein
Teglstein og betongstein er kanskje det mest benyttede tekkematerialene ved siden av asfalttekking på norsk bygningsmasse. I Norden kjenner vi til at folk brente teglstein så tidlig som på 1200-tallet, men først på 1700-tallet begynte man for alvor å bruke det som tekke-materiale i byene.
Når man legger om taksteins-tak, er dette ofte på grunn av at lekter, sløyfer og underlags-pappen etter en 30 års tid har blitt råtne og forvitret. Det hender at en god tegltak-stein kan være i en så god forfatning at denne kan gjenbrukes ved takomleggingen.
Det er viktig å bytte ut ødelagt takstein. Finner du takstein som er sprukket kan disse skadene føre til fukt kommer inn i undertaket.
Takstein produseres både i tegl (tradisjonell taktegl) og betong, og finnes i en rekke forskjellige varianter: flat, enkeltkrummet og dobbeltkrummet, med og uten glasur, med og uten fals, og i flere farger.
Bruk av takstein er miljøvennlig og økonomisk. Takstein har lang levetid og er velegnet for gjenbruk. Takstein som knuses ved endt levetid er velegnet som fyllmasse, tilslag i betong, tennisbane sand og under jord som dreneringsmasse, ifølge byggogbevar.no.
Tegl og takstein krever mye energi i produksjon. Noen produsenter har jobbet for å øke den fornybare andelen til denne energibruken.
Det var de gamle kineserne som først formet og brente takstein av leire. Etter hvert kom denne kunnskapen til Europa. På grunn av mangel på leire begynte man i Europa på midten av 1800-tallet å blande sand, sement og vann for å støpe takstein.
Betongtakstein er meget slitesterk og tåler større mekanisk påkjenning enn taktegl. Den har lang levetid og krever nærmest ingen form for vedlikehold.